Livet 2051 - Det blir ikke bedre...

“Kommer jeg til å dø?”

Silje heter barnet. Huden så blek. Øynene store. Jeg ga henne vann da hun våknet. Hun er min datter. 9 år.

“Nei, dette går bra”, sa jeg og klappet henne på kinnet.

Silje lukket øynene og snart sov hun igjen.

Jeg så bortover gangen. Det var fullt på sykehuset. Lukten av oppkast og diare preget alt. Jeg satte meg på gulvet. Lente hodet mot veggen. Jeg våknet da Petter kysset meg på pannen.

“Ida, har det vært noen lege her i dag?” spurte han.

“Nei ikke enda”

“Neivel. Jeg tar over nå. Reis hjem til foreldrene dine og sov du. Adrian er der allerede.”

“Har han klart å spise noe i dag?”

“Ja, han har kommet seg veldig. Grei mage siden i går.”

Jeg banet meg vei mellom senger, skjermbrett, pasienter og pårørende. Jeg tok av meg hetten, gummihanskene og den gule overtrekksdressen. Kastet det i den store kassen utenfor døra til indremedisinsk avdeling. Gikk som i transe ned til stasjonen.

T-banevognene kom opp i lyset. Trær og gress er brunt av tørke. Hus og mennesker. Absurd på en måte, men det så ut som helt vanlig byliv - slik det pleier å være på en onsdag i juli. I min verden var det ikke det. Jeg gikk av på Romsås, 5 minutters gange fra huset til mine foreldre. Frisk luft, men med et snev av røyk. Disse tre luktene – oppkast, diare og røyk var kjennetegnet på det mest følbare klimaproblemet i Oslo sommeren 2051.

Petter mannen min fyller 41 år i dag, men det blir ingen feiring.

Adrian - sønnen vår på 15 år møter meg i døra. Bak han står foreldrene mine. Adrian gir meg en klem. Mor og far også. “Hvordan går det med Silje”? Jeg tok meg sammen og svarte. “Det går nok bra, men jeg vet ikke noe mer. Det var ikke kommet noen lege da Petter tok over for meg.” Jeg så bekymringen i mor og far sine øyne. De var slitne begge to.

“Kom inn nå Ida. Jeg har laget litt middag til oss,” sa mor Kari. Vi gikk gjennom gangen og stuen. Her var kassene, noen av møblene og resten av det vi klarte å redde ut av huset vårt. Jeg gikk rett forbi, så ikke på det.

Mor hadde kokt poteter og fiskeboller. “Lett mat for folk med lurvete mage,” sa hun.

Det var godt med mat. Første gang på mange dager. Vi spiste uten at det ble sagt så mye. Adrian brøt tausheten:

“Er det sant at du hadde kjørt fly mange ganger og vært i 8 land før du var 15 år bestemor?”

“Ja, det var nok slik ja. Det var veldig billig å fly og mine foreldre tok meg med på mange ferieturer fra 1990 og framover.”

“Og du bestefar – dine foreldre hadde 2 biler og dere kjørte nesten hver helg til hytta i Hemsedal, selv om det gikk tog ved siden av veien?”

“Ja, det var ingen restriksjoner på bilkjøring helt fram til 2015.”

“Egentlig er jeg misunnelig på dere. Dere hadde ingen bekymringer i ungdommen dere. Ingen begrensninger. Dere sosa rundt uten å bry dere om konsekvensene. Og konsekvensene de har vi nå; Kjempedyr mat, sult og opprør i mange land, ekstremvær alle steder, og skogbranner og livsfarlig drikkevann….og … jeg er så redd for Silje.” Tårene kom. Adrian bøyde hodet og holdt hendene foran øynene.

Men, han hadde mer som han måtte få sagt;

“Og det verste er at dere har gitt oss den store bekymringen. Jeg tenker på det nesten hver dag – at det kanskje er umulig å hindre at det blir varmere og varmere – verre og verre, inntil vi alle dør.” Adrian gråt. Han hikstet. Jeg la armene rundt han. Vi gråt sammen. Gjennom tårene så jeg at faren min la hånda si på skulderen til Adrian.

“Adrian, du har så rett om oss og alle andre som levde så hensynsløst på slutten av forrige, og i starten på dette århundret, men jeg er sikker på at temperaturen snart vil slutte å stige, fordi” Da ringte mobilen min. “Det er Petter,” sa jeg og nesten ropte inn i telefonen:

“Har det skjedd noe, vet du noe mer?”

“Det er stabilt, men Silje er veldig svak. Nå får hun væske intravenøst.”

“Men, hva sier legene? Hva er dette?”

 “Det var en lege innom for en halv time siden. Han sa at Silje har gått fra å ha en alvorlig e-coli diare til et såkalt Hemolytisk-uremisk syndrom. Bakteriene danner giftstoffer og skader nyrene. Allmenntilstanden blir svekket av avfallsstoffer i blodet fordi nyrene fungerer dårlig.

“Og hva kan man gjøre med det da.”

“Legen sa at de ville rense blodet hennes i kveld med dialyse, og gjøre ny vurdering i morgen.”

“Javel…. Og du da - orker du å være på sykehuset i natt?”

“Ja, sjølsagt. Jeg blir her. Prøv å få sove litt du Ida. Gi Adrian og dine foreldre en klem fra meg. Dette går bra.”

“Ok, takk. Ha det så lenge.

Vi pratet om Silje og om de overfylte sykehusene og legekontorene på grunn av de over 10000 menneskene i Oslo med alvorlig magesjuke. Adrian hadde roet seg og det var en fin tone mellom han og mine foreldre. Jeg var dødstrøtt, så etter en tekopp sa jeg at jeg ville legge meg.

“Gjør det du Ida. Vi skal nok ta tidlig kveld vi også,” sa faren min.

Da jeg kom inn på soverommet syns jeg at jeg måtte få med meg nyhetene. Jeg tok opp databrettet mitt fra lommen og leste de siste nyhetsmeldingene:

Oslo kommune har beregnet at skadene av brannene i nordre deler av Oslo beløper seg til over 1 milliard kroner. 134 hus, 2 boligblokker, Pynten barnehage og 1350 daa skog ble ødelagt i brannen. I tillegg har 34 hus fått mindre skader.2 personer døde og 5 ble skadet i brannene.

Miljøverndepartementet sier at klimaendringene har gitt mer ekstremnedbør høst, vinter og vår. Temperaturen har økt for hele året, men det har blitt mindre nedbør om sommeren de siste 30 årene på Østlandet. Derfor har det blitt flere branner her.

Den voldsomme magesyke-epidemien skyldes at kloakk ble sugd inn i drikkevannsystemet da brannmannskapene brukte store mengder vann til slukking av brannene i bebyggelsen forrige uke.

- Hvordan er dette mulig, tenkte jeg og leste videre;

Sjefsingeniør Peder Olausen i Oslo vannverk sier at dette har skjedd fordi kloakksystemene har blitt overbelastet flere ganger de senere årene på grunn av store nedbørmengder på kort tid. Dette har gitt flere lekkasjer på kloakkrørene. Disse rørene er de fleste steder gravd ned ved siden av vannledningene. I vannledningene finnes det også lekkasjer. Dette er ikke noe problem så lenge det er trykk i vannledningene, men når det blir tappet store mengder vann blir det undertrykk i disse. Da kan kloakk suges inn og blandes i drikkevannet.

Jeg ble kvalm bare ved tanken. Og det var ikke bare en tanke. Dette har skjedd og det vil skje igjen.

Jeg lå i sengen og forsøkte å sove. Det gikk ikke. Jeg hørte hvor fint mor og far pratet med Adrian. Jeg hørte mor Kari nevne navnet mitt og la meg nærmere veggen.

“I forhold til det du sa om at vår generasjons ga blaffen i konsekvensene av måten vi levde på fram til 2015, så vil jeg gjerne fortelle deg om at moren din Ida, var den som snudde meg i riktig retning.”

“Å, hvordan det bestemor?”

“Jo fordi i november 2010, omtrent en måned før Ida ble født, hørte jeg på radio han som da var Statsminister – Jens Stoltenberg var det. Han og en klimaforsker – han het eh .. Kalbekken – Steffen Kalbekken. Jeg husker det som om det var i går. De diskuterte hva som ville skje dersom det ikke ble noen forpliktende avtale om å kutte utslipp av klimagasser på FN-toppmøtet i Mexico. Han forskeren sa at verden ikke hadde noen sjans til å unngå minst 2 graders global oppvarming dersom det ikke ble noen bindende klima-avtale på det møtet. Og Statsministeren – han var enig. Det ble ingen avtale i Mexico og din mor Ida ble født 1 uke etter møtet. Det var da jeg bestemte meg for å slutte i jobben min som lærer og heller jobbe gratis for Norsk Klimanettverk.

“Men, hvordan kunne dere ha råd til det da?” spurte Adrian.

“Det gikk fint det. Bestefar Knut hadde jo jobb i Miljøverndepartementet og tjente gode penger. Han støttet mitt valg. Ikke sant Knut?”

“Ja sjølsagt,” sa han.

“Men du bestefar, da vi spiste sa du at du er sikker på at temperaturen på jorda snart vil slutte å stige. Det er jo så varmt i Norge nå, så hvorfor kan du være sikker på at oppvarmingen roer seg?

“Jo, fordi verden tok til vett i 2015. Alle land aksepterte FN-forslaget om å innføre CFT-Children future tax, og dermed har utslippene gått ned med over 5 % hvert år, helt siden 2016. Det har slett ikke vært enkelt. Det har kostet masse penger og gitt store begrensninger for den enkelte, men som du vet, så er de årlige utslippene nå nede bare et halvt tonn CO₂ pr verdensborger – nordmann som kineser eller amerikaner. I 2010 var de norske utslippene på nesten 12 tonn pr år for hver nordmann. Gjennomsnittstemperaturen på jorda har steget med 1,8 grader fram til nå. Jeg kjenner mange klimaforskere og de fleste tror at temperaturøkningen vil stabiliseres på 2,2 grader en gang mellom 2060 og 2070. Og det betyr at vi ikke kommer over vippepunktet for de store tilbakekoblingsmekanismene. Vi og alle andre mennesker i verden har allerede fått store problemer. Det vil komme flere, men klimaendringene vil ikke ta av og gjøre jorden ulevelig for oss mennesker, – nettopp takket være alt det som FN og alle land og folk har gjort for å kutte utslipp siden 2015.”

“Jeg håper virkelig du har rett bestefar … Og hvis det går bra med Silje også, …. da vil jeg bli voksen.”

Kilder:

Temperaturutvikling avhengig av utslippsscenarier:
Diverse IPCC-rapporter.
http://www.klif.no/no/Tema/Klima-og-ozon/FNs-klimapanel-IPCC/

Helseproblemer på grunn av kloakkforurensning av drikkevann:
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet 2010: Helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge. (Rapport til Klimatilpasningsutvalget.)
Ciens rapport nr 1 2007: Tilpasning til klimaendringer i Osloregionen.
http://www.ciens.no/data/no_NO/file/5256.pdf

Økt brannfare for skog og bebyggelse:
Ciens rapport nr 1 2007: Tilpasning til klimaendringer i Osloregionen.
http://www.ciens.no/data/no_NO/file/5256.pdf

Om Diare og Hemolytisk-uremisk syndrom:
Folkehelseinstituttet. 2009: Råd til helsepersonell ved diare hos barn. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,4640:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:75111::1:5569:1:::0:0

Livet 2051 - mest sansynlig

Kjære du

Jeg skriver dette brevet til deg. Jeg skriver det nå fra Norge i 2051. Livet mitt er ikke så enkelt, men jeg syns det er viktig at du får vite litt om dette.
Det er sjølsagt ikke slik at jeg har det verre enn andre. Nei, i forhold til de fleste på jorda, så har jeg det godt. Det er store forskjeller. Mange sliter for å overleve. Vi har våre problemer, men bekymringene - de har blitt veldig like for alle i løpet av de siste 10 årene. Vi bekymrer oss mest for framtida – og våre bekymringer for framtida er veldig like.

Jeg ble født i Stavanger i 2010 og er 41 år gammel nå. Jeg er utdannet siviløkonom, men har ikke hatt arbeid innen faget mitt på mange år. Nå jobber jeg 3 dager i uka på kommunens tiltakssenter. Jeg har en liten leilighet utenfor Fredrikstad. Her bor jeg sammen med kjæresten min. Vi har bestemt oss for ikke å få barn.

Bakgrunnen for vår situasjon nå i 2051 er at temperaturen på jorda har steget med 2,5 grader over det som var normalen i førindustriell tid, og 1,7 grader over gjennomsnittet i 2010. Utslippene av klimagasser bare økte og økte for hvert år. Det var først i 2030 at verdens nasjoner klarte å bli enige om å kutte. Verden var da blitt 1,3 grader varmere enn normalen og konsekvensene av global oppvarming var for lengst blitt tydelige i alle deler av verden. Politikerne måtte handle og det gjorde de, men altså ikke før i 2030. Verden har klart å halvere utslippene av klimagasser fra da til nå, men vi kom i gang altfor sent og konsekvensene av dette opplever vi hver eneste dag.

Allerede når jeg var ungdom steg matvareprisene i verden og i Norge på grunn av tørke og ekstremvær som ga problemer i landbruket. Jeg merket ikke så mye til dette, men foreldrene mine klaget ofte over den stadig dyrere maten fra midten av 20-tallet.

I Sør-Europa ble det stadig varmere somre og hetebølgene ble vanskelige å holde ut for mange på 20-tallet. Over 2 million mennesker flyttet til Norge før arbeidsinnvandring ble forbudt i 2039. I tillegg har flyktninger og asylsøkere fra land med kriger og konflikter økt voldsomt særlig de siste 10 årene. Vi er nå 9 millioner mennesker i Norge.

3 milliarder mennesker i Asia, Midtøsten, sydlige Afrika og deler av Sør-Amerika er utsatt for vannmangel. Matproduksjonen i India og Kina ble lenge holdt oppe med masse ny teknologi, men nå går den nedover for hvert år. Det er fare for krig mellom Kina og Russland fordi Kina hevder at de har rett på store områder i østlige deler av Russland. Her vil kineserne bygge opp landbruket og bruke det til egen matproduksjon. Jeg og mange med meg håper at FN klarer å komme opp med et kompromiss, slik at det ikke blir en væpnet konflikt av dette. De to landene har våpen nok til å skade mer enn sine egne folk.

Vi mennesker forstår nå hvor avhengig vi egentlig er av naturen. Det er svært mange ville arter av planter og dyr som ikke klarer å tilpasse seg det nye klimaet på landjorda eller i det varme og sure havet. Mer enn hver femte art i naturen er i ferd med å dø ut. Mange økosystemer, særlig i havet - kollapser fullstendig. Når arter av bakterier, sopper, planter eller plankton dør ut, mister de dyrene som beiter på disse livsgrunnlaget sitt. Mange land bruker store ressurser på å opprettholde truede økosystemer, men det hjelper så lite.

Ekstremvær, flom, tørke og skogbranner gir kostbare skader i de fleste av verdens land. Havstigningen har ført til at store deler av byer som London, Tokyo og New York er i ferd med å bli fraflyttet etter gjentatte oversvømmelser. I land som Bangladesh og Nederland er hele landområder inntatt av havet. Nederlenderne som bodde i de områdene som nå er oversvømmet har fått nye bosteder, men i Bangladesh og andre fattige land er millioner av mennesker overlatt til flyktningetilværelse.

Verst har det gått ut over Afrika. Her har hele nasjoner gått i oppløsning og store folkegrupper blitt tvunget til å forlate sine land og legge ut på vandring etter mat og vann. Klimanomader kaller vi dem. Vi har flere hundre millioner av klimanomader i verden nå. De har ingen rettigheter, men det er vanskelig å stanse dem når de kommer på sin desperate vandring. Israel og Spania har brukt atomvåpen mot dem. Det hjalp en stund.

I Norge har vi foreløpig små problemer på grunn av havstigningen, men vi har problemer  med de plutselige magesjuke-epidemiene og den evindelige flåtten og andre insekter som har invadert vår natur. Og vi sliter med de varme og tørre somrene, og vintrene uten snø i Sør-Norge. Naturen endres. Store skogsområder har bare døde trær. I slike områder blir det lett skogbranner i de varme sommermånedene. På Vestlandet og i Nord-Norge har de enda mildere vinter, men desto mere regn det meste av året. Stormene er sterke og kommer ofte. Flom og oversvømmelser er det mye av over hele landet høst og vinter.

Men det verste er altså bekymringene. Bekymringene for det som kommer. Vi vet at flere vippepunkter er passert.
Smeltingen av tundraen i Sibir, Canada og Alaska kan ingen stanse. Utslippene av klimagassene metan og CO2 stiger for hvert år.
Regnskogen i Amazonas er i ferd med å dø på grunn av tørke. Det gir store utslipp v CO2.
Det er mange år siden det var is på Nordpolen om sommeren. Perioden uten is øker for hvert år. De solstrålene som snø og is reflekterte tilbake til verdensrommet blir nå fanget opp av havet og gir økt oppvarming.
Ettersom temperaturen på jorda har økt har det blitt mer vanndamp i atmosfæren. Vanndamp er som du vet en drivhusgass, så det gir ytterligere oppvarming.

Det er satt i gang enorme anlegg for å hente ut igjen klimagasser fra atmosfæren. Verdens land bruker masse penger på dette, men det er få som tror at dette vil ha god nok effekt.

Jeg og mange med meg tror at verden blir mer enn 5 grader varmere enn normalt før jeg blir 80 år. Det vil bli stadig mere kamp om mat, naturressurser og levelige landområder. 5-graders verden kan kanskje fø på 500 millioner mennesker. Sivilisasjonen vil bli ødelagt. Det menneskelige blir ødelagt. Vi vil kjempe som dyr og dø som dyr - de fleste av oss. De som blir igjen - kanskje de vil misunne de døde.

I det hele tatt – jeg er bekymret for framtida, men jeg nekter å være med på de gale festene som mange driver med.

Jeg går heller en tur i skogen sammen med kjæresten min. Det er fortsatt mye som er vakkert, men vi er glade for at vi ikke har satt barn til denne verden.