Livet 2051 - Det blir ikke bedre...

“Kommer jeg til å dø?”

Silje heter barnet. Huden så blek. Øynene store. Jeg ga henne vann da hun våknet. Hun er min datter. 9 år.

“Nei, dette går bra”, sa jeg og klappet henne på kinnet.

Silje lukket øynene og snart sov hun igjen.

Jeg så bortover gangen. Det var fullt på sykehuset. Lukten av oppkast og diare preget alt. Jeg satte meg på gulvet. Lente hodet mot veggen. Jeg våknet da Petter kysset meg på pannen.

“Ida, har det vært noen lege her i dag?” spurte han.

“Nei ikke enda”

“Neivel. Jeg tar over nå. Reis hjem til foreldrene dine og sov du. Adrian er der allerede.”

“Har han klart å spise noe i dag?”

“Ja, han har kommet seg veldig. Grei mage siden i går.”

Jeg banet meg vei mellom senger, skjermbrett, pasienter og pårørende. Jeg tok av meg hetten, gummihanskene og den gule overtrekksdressen. Kastet det i den store kassen utenfor døra til indremedisinsk avdeling. Gikk som i transe ned til stasjonen.

T-banevognene kom opp i lyset. Trær og gress er brunt av tørke. Hus og mennesker. Absurd på en måte, men det så ut som helt vanlig byliv - slik det pleier å være på en onsdag i juli. I min verden var det ikke det. Jeg gikk av på Romsås, 5 minutters gange fra huset til mine foreldre. Frisk luft, men med et snev av røyk. Disse tre luktene – oppkast, diare og røyk var kjennetegnet på det mest følbare klimaproblemet i Oslo sommeren 2051.

Petter mannen min fyller 41 år i dag, men det blir ingen feiring.

Adrian - sønnen vår på 15 år møter meg i døra. Bak han står foreldrene mine. Adrian gir meg en klem. Mor og far også. “Hvordan går det med Silje”? Jeg tok meg sammen og svarte. “Det går nok bra, men jeg vet ikke noe mer. Det var ikke kommet noen lege da Petter tok over for meg.” Jeg så bekymringen i mor og far sine øyne. De var slitne begge to.

“Kom inn nå Ida. Jeg har laget litt middag til oss,” sa mor Kari. Vi gikk gjennom gangen og stuen. Her var kassene, noen av møblene og resten av det vi klarte å redde ut av huset vårt. Jeg gikk rett forbi, så ikke på det.

Mor hadde kokt poteter og fiskeboller. “Lett mat for folk med lurvete mage,” sa hun.

Det var godt med mat. Første gang på mange dager. Vi spiste uten at det ble sagt så mye. Adrian brøt tausheten:

“Er det sant at du hadde kjørt fly mange ganger og vært i 8 land før du var 15 år bestemor?”

“Ja, det var nok slik ja. Det var veldig billig å fly og mine foreldre tok meg med på mange ferieturer fra 1990 og framover.”

“Og du bestefar – dine foreldre hadde 2 biler og dere kjørte nesten hver helg til hytta i Hemsedal, selv om det gikk tog ved siden av veien?”

“Ja, det var ingen restriksjoner på bilkjøring helt fram til 2015.”

“Egentlig er jeg misunnelig på dere. Dere hadde ingen bekymringer i ungdommen dere. Ingen begrensninger. Dere sosa rundt uten å bry dere om konsekvensene. Og konsekvensene de har vi nå; Kjempedyr mat, sult og opprør i mange land, ekstremvær alle steder, og skogbranner og livsfarlig drikkevann….og … jeg er så redd for Silje.” Tårene kom. Adrian bøyde hodet og holdt hendene foran øynene.

Men, han hadde mer som han måtte få sagt;

“Og det verste er at dere har gitt oss den store bekymringen. Jeg tenker på det nesten hver dag – at det kanskje er umulig å hindre at det blir varmere og varmere – verre og verre, inntil vi alle dør.” Adrian gråt. Han hikstet. Jeg la armene rundt han. Vi gråt sammen. Gjennom tårene så jeg at faren min la hånda si på skulderen til Adrian.

“Adrian, du har så rett om oss og alle andre som levde så hensynsløst på slutten av forrige, og i starten på dette århundret, men jeg er sikker på at temperaturen snart vil slutte å stige, fordi” Da ringte mobilen min. “Det er Petter,” sa jeg og nesten ropte inn i telefonen:

“Har det skjedd noe, vet du noe mer?”

“Det er stabilt, men Silje er veldig svak. Nå får hun væske intravenøst.”

“Men, hva sier legene? Hva er dette?”

 “Det var en lege innom for en halv time siden. Han sa at Silje har gått fra å ha en alvorlig e-coli diare til et såkalt Hemolytisk-uremisk syndrom. Bakteriene danner giftstoffer og skader nyrene. Allmenntilstanden blir svekket av avfallsstoffer i blodet fordi nyrene fungerer dårlig.

“Og hva kan man gjøre med det da.”

“Legen sa at de ville rense blodet hennes i kveld med dialyse, og gjøre ny vurdering i morgen.”

“Javel…. Og du da - orker du å være på sykehuset i natt?”

“Ja, sjølsagt. Jeg blir her. Prøv å få sove litt du Ida. Gi Adrian og dine foreldre en klem fra meg. Dette går bra.”

“Ok, takk. Ha det så lenge.

Vi pratet om Silje og om de overfylte sykehusene og legekontorene på grunn av de over 10000 menneskene i Oslo med alvorlig magesjuke. Adrian hadde roet seg og det var en fin tone mellom han og mine foreldre. Jeg var dødstrøtt, så etter en tekopp sa jeg at jeg ville legge meg.

“Gjør det du Ida. Vi skal nok ta tidlig kveld vi også,” sa faren min.

Da jeg kom inn på soverommet syns jeg at jeg måtte få med meg nyhetene. Jeg tok opp databrettet mitt fra lommen og leste de siste nyhetsmeldingene:

Oslo kommune har beregnet at skadene av brannene i nordre deler av Oslo beløper seg til over 1 milliard kroner. 134 hus, 2 boligblokker, Pynten barnehage og 1350 daa skog ble ødelagt i brannen. I tillegg har 34 hus fått mindre skader.2 personer døde og 5 ble skadet i brannene.

Miljøverndepartementet sier at klimaendringene har gitt mer ekstremnedbør høst, vinter og vår. Temperaturen har økt for hele året, men det har blitt mindre nedbør om sommeren de siste 30 årene på Østlandet. Derfor har det blitt flere branner her.

Den voldsomme magesyke-epidemien skyldes at kloakk ble sugd inn i drikkevannsystemet da brannmannskapene brukte store mengder vann til slukking av brannene i bebyggelsen forrige uke.

- Hvordan er dette mulig, tenkte jeg og leste videre;

Sjefsingeniør Peder Olausen i Oslo vannverk sier at dette har skjedd fordi kloakksystemene har blitt overbelastet flere ganger de senere årene på grunn av store nedbørmengder på kort tid. Dette har gitt flere lekkasjer på kloakkrørene. Disse rørene er de fleste steder gravd ned ved siden av vannledningene. I vannledningene finnes det også lekkasjer. Dette er ikke noe problem så lenge det er trykk i vannledningene, men når det blir tappet store mengder vann blir det undertrykk i disse. Da kan kloakk suges inn og blandes i drikkevannet.

Jeg ble kvalm bare ved tanken. Og det var ikke bare en tanke. Dette har skjedd og det vil skje igjen.

Jeg lå i sengen og forsøkte å sove. Det gikk ikke. Jeg hørte hvor fint mor og far pratet med Adrian. Jeg hørte mor Kari nevne navnet mitt og la meg nærmere veggen.

“I forhold til det du sa om at vår generasjons ga blaffen i konsekvensene av måten vi levde på fram til 2015, så vil jeg gjerne fortelle deg om at moren din Ida, var den som snudde meg i riktig retning.”

“Å, hvordan det bestemor?”

“Jo fordi i november 2010, omtrent en måned før Ida ble født, hørte jeg på radio han som da var Statsminister – Jens Stoltenberg var det. Han og en klimaforsker – han het eh .. Kalbekken – Steffen Kalbekken. Jeg husker det som om det var i går. De diskuterte hva som ville skje dersom det ikke ble noen forpliktende avtale om å kutte utslipp av klimagasser på FN-toppmøtet i Mexico. Han forskeren sa at verden ikke hadde noen sjans til å unngå minst 2 graders global oppvarming dersom det ikke ble noen bindende klima-avtale på det møtet. Og Statsministeren – han var enig. Det ble ingen avtale i Mexico og din mor Ida ble født 1 uke etter møtet. Det var da jeg bestemte meg for å slutte i jobben min som lærer og heller jobbe gratis for Norsk Klimanettverk.

“Men, hvordan kunne dere ha råd til det da?” spurte Adrian.

“Det gikk fint det. Bestefar Knut hadde jo jobb i Miljøverndepartementet og tjente gode penger. Han støttet mitt valg. Ikke sant Knut?”

“Ja sjølsagt,” sa han.

“Men du bestefar, da vi spiste sa du at du er sikker på at temperaturen på jorda snart vil slutte å stige. Det er jo så varmt i Norge nå, så hvorfor kan du være sikker på at oppvarmingen roer seg?

“Jo, fordi verden tok til vett i 2015. Alle land aksepterte FN-forslaget om å innføre CFT-Children future tax, og dermed har utslippene gått ned med over 5 % hvert år, helt siden 2016. Det har slett ikke vært enkelt. Det har kostet masse penger og gitt store begrensninger for den enkelte, men som du vet, så er de årlige utslippene nå nede bare et halvt tonn CO₂ pr verdensborger – nordmann som kineser eller amerikaner. I 2010 var de norske utslippene på nesten 12 tonn pr år for hver nordmann. Gjennomsnittstemperaturen på jorda har steget med 1,8 grader fram til nå. Jeg kjenner mange klimaforskere og de fleste tror at temperaturøkningen vil stabiliseres på 2,2 grader en gang mellom 2060 og 2070. Og det betyr at vi ikke kommer over vippepunktet for de store tilbakekoblingsmekanismene. Vi og alle andre mennesker i verden har allerede fått store problemer. Det vil komme flere, men klimaendringene vil ikke ta av og gjøre jorden ulevelig for oss mennesker, – nettopp takket være alt det som FN og alle land og folk har gjort for å kutte utslipp siden 2015.”

“Jeg håper virkelig du har rett bestefar … Og hvis det går bra med Silje også, …. da vil jeg bli voksen.”

Kilder:

Temperaturutvikling avhengig av utslippsscenarier:
Diverse IPCC-rapporter.
http://www.klif.no/no/Tema/Klima-og-ozon/FNs-klimapanel-IPCC/

Helseproblemer på grunn av kloakkforurensning av drikkevann:
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet 2010: Helsekonsekvenser av klimaendringer i Norge. (Rapport til Klimatilpasningsutvalget.)
Ciens rapport nr 1 2007: Tilpasning til klimaendringer i Osloregionen.
http://www.ciens.no/data/no_NO/file/5256.pdf

Økt brannfare for skog og bebyggelse:
Ciens rapport nr 1 2007: Tilpasning til klimaendringer i Osloregionen.
http://www.ciens.no/data/no_NO/file/5256.pdf

Om Diare og Hemolytisk-uremisk syndrom:
Folkehelseinstituttet. 2009: Råd til helsepersonell ved diare hos barn. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,4640:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:75111::1:5569:1:::0:0